Det går mot vinter – og treningen mot et nytt nivå

Det går mot vinter og jeg har såvidt kommet i gang med treningen som skal ta meg til det nye nivået jeg skal opp på til neste år. Derfor ønsker jeg å skrive litt om sesongen som har vært og hva jeg sitter igjen med i dag av tanker om den, når jeg nå setter meg nye planer og mål for sesongen som kommer.

Etter et langt opphold i Spania er det deilig å være hjemme i Norge igjen. Gjennom sterk kjøring tidlig på våren fikk jeg muligheten til å konkurrere på et av de beste elitelagene i Spania denne sesongen. Dette både trodde jeg at skulle bli og viste seg at skulle bli god lærdom for meg.

I konkurransene i Spania blir det kjørt helt annerledes enn hjemme i Norge og løypene er også svært forskjellige. Det er både lange bakker på opp mot 35 km og korte bakker på bare noen km, men med flere partier på godt over 20%. Dette fører til at det går litt saktere på flatene og i utforpartiene, men når vi først går inn i bakkene så går det fort. Sinnsykt fort. I tillegg så er det en god del ritt som er av kategorien U23 som også holder svært høy kvalitet. På så og si hvert eneste ritt så er det også premieutdeling med lagkonkurranse, beste ungdomsrytter, beste klatrer, topp 3, vinner osv.

Organiseringen av rittene er også generelt sett på et mye høyere nivå enn hjemme i Norge og sikkerheten er 100% hele tiden. Sammenligningen fra å kjøre NC på en tynn liten vei med 200 Norgescup-syklister i Maridalen der alle kan stille, til å kjøre på 4 felts motorvei stoppet for all trafikk med kun inviterte lag, gjør at man får se hvor lite den dårlige spanske økonomien har å si for arrangeringen der nede. At vi her hjemme klager på at det ikke er økonomi nok til å gjennomføre, mens det i Spania blir gjort som en lek, viser at det fortsatt er mye å jobbe med hjemme i Norge når det kommer til organiseringen av sykkelritt. (Det som i hvert fall er bra og som de norske rittarrangørene fortjener kredit for er at de tar i mot tilbakemeldinger og jobber hardt for å forbedre seg.)

Det skulle også ha vært et mellomnivå her hjemme før man begynner å kjøre kontinental, som det blir snakket en del om. Vi har flere kontinentallag, men nivået på rittene før man begynner å kjøre kontinental er ikke mye å snakke om. Ved at de i Spania har få lag med kontinental status blir kvaliteten på rittene mye høyere før man tar steget opp dit og derfor var også det å kjøre elite i Spania en god opplevelse – da rittene som oftest holdt et like høyt nivå som NC hjemme i Norge, var bedre gjennomført enn alle ritt utenom NM og NC og også at opplevelsene rundt rittene var mye større!

Så over til hvordan det faktisk gikk med meg og hva som skjedde i år:

Sesongen som så ut til å begynne som den mest lovende noen gang, ble alt for tidlig bokstavelig talt brått revet opp i flere biter. Jeg hadde startet de første rittene for sesongen en del senere enn mine lagkamerater, men følte allerede på det tredje rittet at jeg hadde kommet meg opp på et nivå som ville gjøre at jeg ville prege rittene fremover og formkurven hadde bare pekt oppover de siste ukene. Dette rittet vant en på laget i brudd og jeg jobbet hardt og dekket alle angrep opp mot bruddet på slutten og kjørte inn i mål i fronten av hovedfeltet.

I rittet bare to dager senere, 23. mars, skulle jeg igjen kjøre aggressivt og følte meg bra. Da jeg etter rundt 15 km så at 5-6 mann fikk gå av gårde, støtet jeg fra på venstre siden av feltet i slak utfor. Jeg tipper jeg hadde fått akselerert opp i 60 km/t+ da jeg bare hadde en mann igjen på høyre siden av meg i feltet og han plutselig sklir ut rett foran meg. Sykkelen hans blir kastet inn i autovernet på venstre siden av meg og han sklir rett frem på høyre siden. Jeg trygler til Gud om en luke og skjønner at dette ikke vil gå bra om jeg går på trynet. Jeg roper noe stygt høyt på spansk i det jeg oppfatter at sykkelen blir kastet tilbake ut i veibanen og jeg ikke lenger har noen utvei. Jeg kjører rett inn i sykkelen som sklir raskt inn mot meg og jeg tar en salto og lander hardt på høyre skulder.

Jeg blir borte en kort periode og merker at jeg blir kjørt på av flere av de nesten 200 som kommer bak. Jeg blir liggende og sliter med å reise meg opp i en god stund, men da jeg kommer til hektene føles alt fint utenom skulderen som kjennes litt halvveis. Det var vondt, men ikke noe mer enn det og jeg bet tennene sammen og spurte direktøren min om hvor sykkelen min var og at jeg måtte kjøre meg opp igjen fordi jeg følte meg bra. Han sa nei og at jeg måtte ta meg en tur til legen for å få sjekket det ut.

Jeg må takke han i dag for at han ikke lot meg kjøre videre, fordi i legebilen så trodde jeg ikke at det var noe problem. Skulderen føltes bedre og bedre og da legen mente at jeg burde ta røntgenbilder av den, så sa jeg klart i fra om at det ikke kunne være brukket. Røntgenbildene skulle likevel vise det helt motsatte og kragebeinet var helt klart brukket. Det ble ikke snakk om noen operasjon, men jeg fikk armen i fatle og skulle holde skulderen i ro i ti dager før jeg igjen skulle ta røntgenbilder. Dette var 10 dager i ren smerte og jeg måtte sove sittende hver natt og det var ikke mange timene søvn det ble.

Da jeg igjen skulle ta røntgenbilder viste det seg fra disse bildene at kragebeinet hadde brukket i tre biter og at det var helt ytterst på skulderen. Dette var ikke mulig å operere og jeg fikk beskjed fra legen om at han trodde at jeg kanskje ikke ville kunne bevege skulderen min normalt igjen noen gang. Dette var selvsagt en utrolig tøff beskjed å få og det ble tatt flere røntgenbilder og scan av skulderen. Neste dag var jeg igjen tilbake på sykehuset og fikk beskjeden om at om jeg holdt skulderen helt i ro i to uker, så ville den forhåpentligvis kunne gro og jeg ville få tilnærmet normal funksjon igjen. Jeg var tilbake igjen på sykehuset etter to uker og det så lovende ut. Benet hadde grodd skikkelig og jeg jublet inni meg. Jeg skulle ta av fatlen for å begynne opptreningen av armen, men måtte vente nye 3 uker før jeg kunne sykle. Ukene med fatle og ukene uten å kunne sykle fikk meg til å innse enda mer hvor mye jeg elsker å sykle og at det er det som er lidenskapen min.

Jeg ble mer motivert av motgangen og jobbet steinhardt med å komme meg tilbake i form. Jeg la inn 3-4 intervalløkter i uken i opptreningsfasen for å prøve å være på topp i NM og begynte med ritt igjen allerede i slutten av mai ca. 1 måned før NM. Første rittet var ren smerte igjen – 30 km med blodsmak og smerter i skulderen og ryggen til kroppen ikke klarte mer. Uken etter dro laget og jeg til Galicia i nordvest Spania og var der i rundt 2 uker og kjørte flere kuperte etapperitt. Jeg var endelig og allerede tilbake. På den andre etappen i det første rittet fikk jeg endelig etter 40 km gå av gårde i et 5 manns brudd med en annen på laget og vi kjørte i over 80 km godt sammen, men ble tatt igjen med under 10 km igjen. Gjennomsnittsfarten på etappen var på over 43 km/t, så det viste seg at vi hadde kjørt raskt med tanke på at det var kupert.

Jeg kjørte helt greit de andre dagene og dro hjem til NC i Oslo uken etter med store forhåpninger om at jeg faktisk ville kunne gjøre et bra NM så kort tid etter den stygge skaden min. Jeg følte meg bra, men i Maridalen ble jeg dessverre møtt av et alt for stort startfelt med uerfarne ryttere som stilte opp i sitt første ritt og på tynne veier ble det mange velt som jeg heldigvis ikke ble skadet mer i. Jeg ble hindret i å få kjørt noe bra i dette rittet og la inn en ekstra hardtrening på ettermiddagen for å få en bra hard dag en uke før NM. Da NM nærmet seg så dukket det igjen opp mer uflaks for meg og en infeksjon snek seg innpå kroppen min. Jeg klarte ikke å trene hardt og når jeg var oppe i over 80% av maks puls så tettet halsen seg til med slim og ble helt tørr. I tillegg så ble kroppen helt slapp og jeg slet med å komme meg hjem på flere av treningene så oppsøkte lege flere ganger og tok både blod- og halsprøver. Legen klarte ikke å finne ut hva sykdommen var, men konstaterte at det måtte være en infeksjon av noe slag og kanskje også overtrening. Han frarådet meg å sykle den kommende uken etter at jeg hadde slitt med mage-, hals- og hodesmerter i U23 NM og i tiden etterpå. Derfor måtte jeg dessverre se NM som jeg hadde jobbet så hardt mot gå i vasken.

Det er rart å tenke på at for under syv måneder siden så fikk jeg beskjed om at jeg kanskje aldri ville kunne bevege høyrearmen og at jeg her i dag sitter og ser tilbake på hva jeg har fått til allerede. Jeg gleder meg masse til neste sesong og ser frem til en vinter med mye hard trening slik at neste sesong skal bli gjennombruddet mitt som syklist.

Jeg vil om kort tid komme med et nytt innlegg om andre halvdel av sesongen, om hvordan jeg trener og kommer til å trene i vinter, hvilke samarbeidspartnere som kommer til å følge meg fremover og om de virkelige planene og målene for neste sesong. Følg med!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s