Det går mot vinter og jeg har såvidt kommet i gang med treningen som skal ta meg til det nye nivået jeg skal opp på til neste år. Derfor ønsker jeg å skrive litt om sesongen som har vært og hva jeg sitter igjen med i dag av tanker om den, når jeg nå setter meg nye planer og mål for sesongen som kommer.

Etter et langt opphold i Spania er det deilig å være hjemme i Norge igjen. Gjennom sterk kjøring tidlig på våren fikk jeg muligheten til å konkurrere på et av de beste elitelagene i Spania denne sesongen. Dette både trodde jeg at skulle bli og viste seg at skulle bli god lærdom for meg.

I konkurransene i Spania blir det kjørt helt annerledes enn hjemme i Norge og løypene er også svært forskjellige. Det er både lange bakker på opp mot 35 km og korte bakker på bare noen km, men med flere partier på godt over 20%. Dette fører til at det går litt saktere på flatene og i utforpartiene, men når vi først går inn i bakkene så går det fort. Sinnsykt fort. I tillegg så er det en god del ritt som er av kategorien U23 som også holder svært høy kvalitet. På så og si hvert eneste ritt så er det også premieutdeling med lagkonkurranse, beste ungdomsrytter, beste klatrer, topp 3, vinner osv.

Organiseringen av rittene er også generelt sett på et mye høyere nivå enn hjemme i Norge og sikkerheten er 100% hele tiden. Sammenligningen fra å kjøre NC på en tynn liten vei med 200 Norgescup-syklister i Maridalen der alle kan stille, til å kjøre på 4 felts motorvei stoppet for all trafikk med kun inviterte lag, gjør at man får se hvor lite den dårlige spanske økonomien har å si for arrangeringen der nede. At vi her hjemme klager på at det ikke er økonomi nok til å gjennomføre, mens det i Spania blir gjort som en lek, viser at det fortsatt er mye å jobbe med hjemme i Norge når det kommer til organiseringen av sykkelritt. (Det som i hvert fall er bra og som de norske rittarrangørene fortjener kredit for er at de tar i mot tilbakemeldinger og jobber hardt for å forbedre seg.)

Det skulle også ha vært et mellomnivå her hjemme før man begynner å kjøre kontinental, som det blir snakket en del om. Vi har flere kontinentallag, men nivået på rittene før man begynner å kjøre kontinental er ikke mye å snakke om. Ved at de i Spania har få lag med kontinental status blir kvaliteten på rittene mye høyere før man tar steget opp dit og derfor var også det å kjøre elite i Spania en god opplevelse – da rittene som oftest holdt et like høyt nivå som NC hjemme i Norge, var bedre gjennomført enn alle ritt utenom NM og NC og også at opplevelsene rundt rittene var mye større!

Så over til hvordan det faktisk gikk med meg og hva som skjedde i år:

Sesongen som så ut til å begynne som den mest lovende noen gang, ble alt for tidlig bokstavelig talt brått revet opp i flere biter. Jeg hadde startet de første rittene for sesongen en del senere enn mine lagkamerater, men følte allerede på det tredje rittet at jeg hadde kommet meg opp på et nivå som ville gjøre at jeg ville prege rittene fremover og formkurven hadde bare pekt oppover de siste ukene. Dette rittet vant en på laget i brudd og jeg jobbet hardt og dekket alle angrep opp mot bruddet på slutten og kjørte inn i mål i fronten av hovedfeltet.

I rittet bare to dager senere, 23. mars, skulle jeg igjen kjøre aggressivt og følte meg bra. Da jeg etter rundt 15 km så at 5-6 mann fikk gå av gårde, støtet jeg fra på venstre siden av feltet i slak utfor. Jeg tipper jeg hadde fått akselerert opp i 60 km/t+ da jeg bare hadde en mann igjen på høyre siden av meg i feltet og han plutselig sklir ut rett foran meg. Sykkelen hans blir kastet inn i autovernet på venstre siden av meg og han sklir rett frem på høyre siden. Jeg trygler til Gud om en luke og skjønner at dette ikke vil gå bra om jeg går på trynet. Jeg roper noe stygt høyt på spansk i det jeg oppfatter at sykkelen blir kastet tilbake ut i veibanen og jeg ikke lenger har noen utvei. Jeg kjører rett inn i sykkelen som sklir raskt inn mot meg og jeg tar en salto og lander hardt på høyre skulder.

Jeg blir borte en kort periode og merker at jeg blir kjørt på av flere av de nesten 200 som kommer bak. Jeg blir liggende og sliter med å reise meg opp i en god stund, men da jeg kommer til hektene føles alt fint utenom skulderen som kjennes litt halvveis. Det var vondt, men ikke noe mer enn det og jeg bet tennene sammen og spurte direktøren min om hvor sykkelen min var og at jeg måtte kjøre meg opp igjen fordi jeg følte meg bra. Han sa nei og at jeg måtte ta meg en tur til legen for å få sjekket det ut.

Jeg må takke han i dag for at han ikke lot meg kjøre videre, fordi i legebilen så trodde jeg ikke at det var noe problem. Skulderen føltes bedre og bedre og da legen mente at jeg burde ta røntgenbilder av den, så sa jeg klart i fra om at det ikke kunne være brukket. Røntgenbildene skulle likevel vise det helt motsatte og kragebeinet var helt klart brukket. Det ble ikke snakk om noen operasjon, men jeg fikk armen i fatle og skulle holde skulderen i ro i ti dager før jeg igjen skulle ta røntgenbilder. Dette var 10 dager i ren smerte og jeg måtte sove sittende hver natt og det var ikke mange timene søvn det ble.

Da jeg igjen skulle ta røntgenbilder viste det seg fra disse bildene at kragebeinet hadde brukket i tre biter og at det var helt ytterst på skulderen. Dette var ikke mulig å operere og jeg fikk beskjed fra legen om at han trodde at jeg kanskje ikke ville kunne bevege skulderen min normalt igjen noen gang. Dette var selvsagt en utrolig tøff beskjed å få og det ble tatt flere røntgenbilder og scan av skulderen. Neste dag var jeg igjen tilbake på sykehuset og fikk beskjeden om at om jeg holdt skulderen helt i ro i to uker, så ville den forhåpentligvis kunne gro og jeg ville få tilnærmet normal funksjon igjen. Jeg var tilbake igjen på sykehuset etter to uker og det så lovende ut. Benet hadde grodd skikkelig og jeg jublet inni meg. Jeg skulle ta av fatlen for å begynne opptreningen av armen, men måtte vente nye 3 uker før jeg kunne sykle. Ukene med fatle og ukene uten å kunne sykle fikk meg til å innse enda mer hvor mye jeg elsker å sykle og at det er det som er lidenskapen min.

Jeg ble mer motivert av motgangen og jobbet steinhardt med å komme meg tilbake i form. Jeg la inn 3-4 intervalløkter i uken i opptreningsfasen for å prøve å være på topp i NM og begynte med ritt igjen allerede i slutten av mai ca. 1 måned før NM. Første rittet var ren smerte igjen – 30 km med blodsmak og smerter i skulderen og ryggen til kroppen ikke klarte mer. Uken etter dro laget og jeg til Galicia i nordvest Spania og var der i rundt 2 uker og kjørte flere kuperte etapperitt. Jeg var endelig og allerede tilbake. På den andre etappen i det første rittet fikk jeg endelig etter 40 km gå av gårde i et 5 manns brudd med en annen på laget og vi kjørte i over 80 km godt sammen, men ble tatt igjen med under 10 km igjen. Gjennomsnittsfarten på etappen var på over 43 km/t, så det viste seg at vi hadde kjørt raskt med tanke på at det var kupert.

Jeg kjørte helt greit de andre dagene og dro hjem til NC i Oslo uken etter med store forhåpninger om at jeg faktisk ville kunne gjøre et bra NM så kort tid etter den stygge skaden min. Jeg følte meg bra, men i Maridalen ble jeg dessverre møtt av et alt for stort startfelt med uerfarne ryttere som stilte opp i sitt første ritt og på tynne veier ble det mange velt som jeg heldigvis ikke ble skadet mer i. Jeg ble hindret i å få kjørt noe bra i dette rittet og la inn en ekstra hardtrening på ettermiddagen for å få en bra hard dag en uke før NM. Da NM nærmet seg så dukket det igjen opp mer uflaks for meg og en infeksjon snek seg innpå kroppen min. Jeg klarte ikke å trene hardt og når jeg var oppe i over 80% av maks puls så tettet halsen seg til med slim og ble helt tørr. I tillegg så ble kroppen helt slapp og jeg slet med å komme meg hjem på flere av treningene så oppsøkte lege flere ganger og tok både blod- og halsprøver. Legen klarte ikke å finne ut hva sykdommen var, men konstaterte at det måtte være en infeksjon av noe slag og kanskje også overtrening. Han frarådet meg å sykle den kommende uken etter at jeg hadde slitt med mage-, hals- og hodesmerter i U23 NM og i tiden etterpå. Derfor måtte jeg dessverre se NM som jeg hadde jobbet så hardt mot gå i vasken.

Det er rart å tenke på at for under syv måneder siden så fikk jeg beskjed om at jeg kanskje aldri ville kunne bevege høyrearmen og at jeg her i dag sitter og ser tilbake på hva jeg har fått til allerede. Jeg gleder meg masse til neste sesong og ser frem til en vinter med mye hard trening slik at neste sesong skal bli gjennombruddet mitt som syklist.

Jeg vil om kort tid komme med et nytt innlegg om andre halvdel av sesongen, om hvordan jeg trener og kommer til å trene i vinter, hvilke samarbeidspartnere som kommer til å følge meg fremover og om de virkelige planene og målene for neste sesong. Følg med!

Hei igjen.

Her kommer en liten oppdatering om hva som har skjedd de siste ukene. Det har vært en morsom og spennende periode for min del og hvorfor vil du få vite nå.

Den 27. januar fløy jeg fra fra Mallorca til Alicante for å være på fastlandet frem til 11. februar.

De første dagene var jeg hos min mormor som nå leier et fint lite hus i Torrevieja. Her fikk jeg trent noen gode økter med det nederlandske kontinentallaget Jo Piels som er her på samling med 7 ryttere og fikk meg bra matching i bakker og spurter.

Den 30. januar dro jeg opp til Benidorm for å bo en uke der med David Desa fra Fana IL. David er en maskin av en syklist som gjerne sykler 5 timer eller mer, 6 ganger i uken. Vi fikk noen flotte turer sammen og fikk sjekket ut slettene og bakkene i området rundt Benidorm. I tillegg til å være glad i å trene masse så er David utrolig glad i mat, men siden maten på hotellet der vi bodde ikke var av særlig høy kvalitet fikk den ofte gjennomgå kritikk. Dette var mat både David og jeg vil karakterisere som ferdigmat varmet opp, så vi spiste ikke så ofte av maten som var der. Hadde en veldig fin uke med David og det var koselig å tilbringe tid med en syklist som er så lik seg selv.

I Benidorm fikk vi også en fin økt med Jonas Orset som denne sesongen skal sykle for det Kinesiske kontinentallaget China Wuxi Jilun Cycling. Det virker som at han har gjennomført bra med trening gjennom vinteren og det var hyggelig å se han igjen. Håper at treningen hans slår frukter i sesongen og han får kjørt inn mange gode resultater. Hvis du vil Jonas, så får du ta turen ned til meg for å få litt mer kvalitetstrening i området senere i år.

På samme økten vi kjørte med Jonas fikk jeg også møte og sykle med en av mine nye spanske lagkamerater Luis Devesa. Dette er en liten spanjol, men med ekstremt mye styrke og godt humør. Han virker som en bra person å tilbringe tid sammen med og håper på mange bra treninger og konkurranser med han. Luis hadde også fått sykkelen laget skal sykle på allerede, så jeg fikk se hvor lekker sykkelen jeg skulle tilbringe året på var. Kunne ikke vente med å få fatt i min og prøve den ut.

Søndag den 2. februar fikk jeg sykkelen min jeg også og mandagen var den klar for å testes ut. Rammen som heter Berria Team 2.0 SL virket både lett og stiv. Sammen med Ultegra di2 11-speed, Rotor Q-Rings og Shimano Dura-ace C24 hjul var det virkelig en glede å sykle på den. På mandagen hadde jeg også to timer hos fysio for masasje av beina og behandling av akillessene som jeg har slitt en del med i det siste. Følte at dette ga mange positive effekter og kroppen føltes bra dagene etterpå. Tok også turen tilbake på onsdag for oppfølging og mer masasje.

Denne uken så møtte jeg også flere av mine nye lagkamerater før lagsamlingen begynte på torsdagen. Jeg fikk flere gode økter og fikk kjenne på hvordan spanjolene kjører i motbakkene. Det er en litt annen treningskultur, men seigheten til spanjolene er til å bøye seg i støvet av. En av syklistene på laget, Martin Lestido, er også mesteren av Galicia i 2013.

Lagsamling med Mutua Levante Delikia Renault Ginestar

Torsdag:
Torsdag morgen var første gangen jeg møtte hele laget. Siden det nå var kommet en nordmann på laget var de nysgjerrige på om Norge virkelig var så kaldt på vinteren som de hadde hørt. Det blåste mye og de syntes at det var kaldt i Benidorm nå, men for min del sa jeg at 14 grader og litt vind var perfekte sykkelforhold. Vi fikk utdelt sykkelklærne til laget, samt mye annet diverse utstyr. På sykkelen fikk vi satt opp nye seter og pedaler fra henholdsvis Essax og Exustar. Ellers fikk vi mye kompresjonsklær fra Lurbel, treningsklær fra Daen, egne sekker med navn, caps, briller og hjelm fra Salice og en stor bag med navnet vårt på og hovedsponsorene. Etter et raskt lagmøte var det klart for første treningsøkt med laget. Dette skulle være en 3 timers rolig økt der vi blant annet skulle sykle til en av navnesponsorene våre, Renault Ginestar, og ta sponsorbilder. Økten begynte rolig og fint, men som jeg har erfart av spanjolene de siste dagene, så skrur de opp farten når de ser at bakkene kommer. I dag var intet unntak og de fleste fikk kjenne på tempoet. Tempoet gikk ned når det flatet ut litt og vi kom oss til første sponsormøte. Vi fikk på oss capsen fra Salice og smilte pent rundt de fine bilene fra Renault Ginestar. Etter dette gikk økten greit og bedagelig hjem igjen til hotellet. Vi fikk spist god mat sammen og hadde et langt lagmøte på ettermiddagen med fokus på det psykologiske og mentale aspektet ved sykling. Laget har ved siden av manageren både mekaniker, massør og psykolog. Det var sistnevnte som ledet dagens møte og snakket mye om hvordan man skal snakke til seg selv når man er sliten og motivere seg til å ta ut det beste av seg. Det var et lærerikt og morsomt møte og vi fikk blitt enda bedre kjent med hverandre. Ved siden av et stort og bra støtteapparat så har laget både «lagbuss» og bil. Etter møtet var det igjen tid for å fylle på med næring før det var tid for å sove.

Fredag: 
Denne dagen begynte med fellesfrokost halv 8, før det var klart for avreise til flere sponsormøter klokken kvart over 8. Vi tok turen med bussen nordover en times tid for dagens første sponsormøte. Dette var med Lurbel, som leverer lagets kompresjonsklær. Vi fikk på oss lange kompresjonsokker og armer, og igjen Salice capsene og knipset flere bilder. Deretter var det tid for å sykle rundt en time i rulle med laget og hadde en snittfart på 38 km/t. Her ventet andre neste sponsormøtet med en av lagets andre navnesponsorer Delikia Fresh. Her fikk vi alle utdelt små kopper med logoer og knipset igjen flere bilder med Delikia flagg flagrende bak oss i vinden. Igjen var det tid for at flere på laget skulle klage på kulden og vinden, hehe. Etter at kameraene var tomme for film var det tid for å fortsette på dagens langtur som skulle vare i 5-6 timer. I dag var dagen der vi skulle oppleve noen skikkelige bakker og det skulle ikke kjøres sakte i disse. Vi tok turen innom flere bakker og strekninger med diverse stigninger. Noen bakker var 5-10 km og hadde en snittprosent på 5-10%, mens andre bakker var kortere. Disse hadde derimot stigningsprosenter på opp mot 30% og de kom hurtig i bolker. Med rimelig høy fart i alle bakkene ble dette en skikkelig godøkt og når vi kom hjem til hotellet var vi alle med godt humør, men de fleste kjente det nok litt i beina. Etter å hevet innpå et godt måltid var det tid for å slappe av litt. Det ble en tidlig kveld i seng, slik at jeg skulle være klar for enda en langtur neste dag.

Lørdag: 
Lørdag begynte med frokost klokken halv 9. Vi syklet ut og opp mot fjellene til Alcoi der laget har base klokken 10. Det var en lang og seig stigning som vi holdt god fart i. I Alcoi var det tid for dagens sponsorbilder med lagets hovedsponsor Mutua Levante Seguros. Etter dette ventet noen flere bakkedrag, før vi delte oss inn i 2 grupper og kjørte lagtempo drag på slutten av økten. Alt i alt en veldig bra treningsøkt med mye trøkk. Laget virker utrolig sterkt og jeg ser frem til å kjøre ritt med laget denne sesongen. Da vi kom tilbake til hotellet var det tid for mer mat og hvile.

Søndag: 
Siste dagen med samling for denne gang. Dagen skulle være en relativt rolig dag, men også innebære noen lagtempo drag. Vi delte oss også i dag inn i 2 grupper og fikk kjørt litt hardt sammen nå også. Kroppen føltes overraskende bra også nå og dragene gikk unna. Etter at vi var ferdig med dragene var det tid for å kjøre rolig hjem igjen til hotellet. Med over 32 km/t i snitt i dag og 130 i snittpuls, og en generelt bra langhelg, føler jeg at formen er på god vei. Satser på at den vil være der den skal være når jeg sesongstarter i begynnelsen av mars. Gleder meg til å komme i gang med ritt i Spania og å se hvordan rittene her nede er. Jeg dro hjem igjen til mormor i Torrevieja på kvelden.

På mandagen fulgte en rolig 2 timers treningsøkt med Jo Piels. På kvelden fikk jeg tatt turen til en biomekaniker og stilt inn sykkelen min for optimal posisjon og skadeforebygging. I morgen tirsdag går turen tilbake igjen til Mallorca der jeg skal være i 3 uker før jeg vender snuten tilbake igjen til fastlandet og sesongstarten. 

Følg med for å se hvordan treningen de neste ukene vil være og om hvordan mine erfaringer med å sykle i Spania vil være.